fredag 27. februar 2015

Bokhyllelesing #2 - (Ikke) et skuespill fra antikken

Når det gjelder runde to i lesesirkelen Bokhyllelesing så har jeg tatt meg den frihet å ikke lese et skuespill fra antikken, nemlig fordi jeg ikke har noen av dem stående i bokhylla. Alternativet var å gå til anskaffelse av et - men da blir det jo ikke bokhyllelesing(!), som jo er poenget. Jeg har derfor lest to stk Shakespeare-skuespill fra hhv 1598 og 1600. Ikke helt tilbake til antikkens tid riktignok, det første av dem er imidlertid tidsmessig lagt til antikkens Hellas. Det får duge. De jeg fant i hylla var nemlig En Midtsommernattsdrøm og Much Ado About Nothing.

Min versjon av En Midtsommernattsdrøm er norsk oversatt og gjendiktet av Øyvind Berg. Jeg tenkte det ville være morsomt å lese en "ny" versjon av et gammelt skuespill som jeg tidligere kun har sett på Stavanger Teater. Stykket er en komedie som første gang antas fremført i 1595. Det er et av Shakespeares mest populære drama og sannsynligvis det som er hyppigst fremført. Handlingen, som er nokså løst sammenbundet, følger noen grupper personer gjennom kjærlighetsforviklinger og amatørteater. Vi befinner oss i det mytiske riket Theben i antikken, midt forberedelsene til hertugens bryllup.

Hermia, datteren til en av hertugens menn, nekter å la seg tvangsgifte med den unge Demetrius, og risikerer å måtte bøte med livet. Hun flykter ut i skogen med sin elskede Lysander. Venninnen Helena er håpløst forelsket i Demetrius. I et desperat forsøk på å få ham, røper hun Hermias utroskap og fluktplaner. Når Demetrius setter av gårde for å finne sin forlovede følger den forsmådde Helena etter.
De fire, unge elskende er ikke alene i skogen. En heller tvilsom teatertrupp øver på et stykke de kaller «Det helt nitriste lystspillet om Pyramus og Thisbe som led en for jævlig død». Stjernen i truppen er Bottom, eller Bonnie Bøtta, som hun heter i Øyvind Bergs gjendiktning. Hun blir i likhet med de forelskete ungdommene offer for maktkampen mellom Alvekongen Oberon og hans dronning Titania. Når skogsånden Puck drypper saft fra kjærlighetsblomsten i øynene deres, blir de erotisk besatt av den første og beste. Før natten er omme har alle ligget med alle, uten helt å vite hvem, eller hvorfor.

I utgangspunktet en festlig historie, den er det ikke noe å si på. Men her kommer det store Men... Jeg likte ikke gjendikningen til Øyvind Berg, og det har sin enkle årsak. Jeg liker nemlig Shakespeare! Denne norske versjonen er garantert mye lettere fordøyelig for dagens ungdom enn Shakespeares gammel-engelsk, men for meg er det språket - sammen med dramaene - som gjør Shakespeare's stykker spesielle. Denne gjendikningen syns jeg er strippet for Shakespeare, - ikke helt hva jeg forventet, og litt for "kul" for min smak:
"ALVEJÆVEL
Jeg kan ta feil og ta deg for en annen,
men er du ikke selv en nissefaen?
En Puck'n Roll som flyr opp alle skjørt
og flyr ned pikene når det er mørkt,
og skummer fløten i et bøttespann,
og gjør så kjerringemner kinner vann,
og fjerner rusen fra en fyllefest
og heller den opp i en edru prest?
Men sier noen "nisse", ikke "fuck",
så er det vår venn: gode, gamle Puck
igjen?"
Døm selv...

Min neste Shakespeare, Much Ado About Nothing, er derimot en god, gammel, traust, komplett og "unabridgetd Penguin Popular Classic". Back to the basic drama, utgitt i 1997. Den inneholder først en kort biografi, og starter med fødestedet Stratford Upon Avon hvor Shakespeare ble født i i 1564 - 401 år før meg... Fun fact, jeg har vært i Stratford Upon Avon ene og alene for å se et Shakespeare skuespill i The Globe - All is Well that Ends Well. Fantastisk! Byen var også noe for seg selv, skikkelig hjemmekoselig og julepyntet da vi var der. Nuvel - det er nå en helt annen historie, men bio'en dro meg rett tilbake. Det er ikke nok med at vi får en kjapp bio, men Penguin gir oss også en historisk gjennomgang av The Elizabethan Theatre og teatrenes rolle på 1500 og 1600-tallet før introduksjonsdelen avsluttes med den historiske bakgrunnen til komedien. Solid, lærerikt og veldig engelsk pedantisk og pedagogisk ;-)

Selve skuespillet Much Ado About Nothing er skrevet midt i Shakespeare's karriere og regnes vanligvis som en av Shakespeares beste komedier, fordi det kombinerer elementer både av morsomheter og  mer alvorlige tanker og funderinger rundt ære, skam, og rettspolitikk. Selv om vi kommer over både tungsinn og bekymringer så er dette en gladlynt komedie som ender i flere bryllup, og inneholder ingen mord. Handlingen er lagt til hoffet i Messina på Sicilia, og kretser om to par som får hverandre etter mange forviklinger. Den vakre og inntagende Hero er datter av byens guvernør Leonato. Den som forelsker seg i henne, er den unge florentiske adelsmannen Claudio, som oppholder seg som gjest hos fyrsten, Don Pedro, etter å ha deltatt med heder i et seierrikt felttog. Heros kusine, den foreldreløse Beatrice, er på mange måter Heros motsetning. Beatrice utmerker seg ikke ved ynde eller gode manerer, men ved sin skarpe tunge og sitt vidd. Særlig lar hun vittighetene og skjellsorda hagle over Claudios venn Benedikt, som er henne en verdig motstander når det gjelder munnhuggeri. Så begynner intrigene. Benedick og Beatrice lures til å bekjenne sin kjærlighet for hverandre, og Claudio blir lurt til å avvise Hero ved alteret i den feilaktige troen på at hun har vært utro. Dette ender såre vel til slutt og begge parene får hverandre.

William Shakespeare
Bildekilde:
greatmindsoftheworld.com
Herlig! Penguin Classics versjoner skuffer ikke. Her er the real deal for pengene, med et engelsk som er så engelsk at til og med samboen fra Irland sliter med de rette nyansene til oversettelsen. Jeg formelig ser skuespillerne på scenen dengang på 1600-tallet og må ta meg støtt og stadig i å flire av det engelske ordspillet som Shakespeare mestrer over de aller fleste. Samtidig er språket også så pompøst til tider at det er en nytelse å lese, som her når Leonato utfordrer Claudio etter Claudio har avvist Hero ved alteret:
"Tush, tush man, never fleer and jest at me,
I speak not like a dotard, nor a fool,
As under privilege of age to brag,
What I have done being young, or what would do,
Were I not old, know Claudio to thy head,
Thou hast so wrong'd mine innocent child and me,
That I am force'd to lay my reverence by,
And, with grey hairs and bruise of many days,
Do challenge thee to trial of a man:
I say thou hast belied mine innocent child.
Thy slander hath gone through and through her heart,
And she lies buried with her ancestors:
O in a tomb where never scandal slept,
Save this of hers, fram'd by thy villainy."
Det var virkelig et sjakktrekk å lese begge disse to Shakespeare-stykkene etter hverandre nå i lesesirkelen. Det satt både Shakespeare, oversettelser og språk tydelig og avslørende opp mot hverandre. Lærdom? Jeg er to Shakespeare drama rikere, og kan konkludere med at jeg er temmelig så konservativ = tradisjonsbundet = gammeldags?

Kilde: Egne bøker fra hylla
Forlag: Kolon og Penguin
Utgitt: Begge skuespill første gang ca 1600
Utfordring: GoodReads, Bokhyllelesing

Nydelige vårtendenser i midten av februar, Whistler


.


mandag 23. februar 2015

"Kjærlighet" av Hanne Ørstavik

Jeg har lest nok ei forstyrrende bok, og den roter ennå rundt i hodet mitt, for Kjærlighet var rett og slett direkte skremmende i all sin enkelhet. Historien utspiller seg i løpet av 12 timer i Vibeke (mor) og Jon (sønn 9 år) sitt liv. De har nettopp flyttet til et nytt sted bare de to, men noe skurrer i kulissene. Vibeke ser nemlig ut for å leve helt i sin egen selvfokuserte og -sentrerte verden der Jon kun er et forstyrrende element. For Vibeke er det viktigste å ta seg best mulig ut og realisere seg selv på jobb. Jon er i det store og hele overlatt til seg selv. Jon virker tilsynelatende utad som en harmonisk, men nokså ensom gutt som prøver å tilpasse seg situasjonen så godt han kan. Akkurat nå er han mest opptatt av at han blir 9 år dagen etter. Han ønsker seg så inderlig et tog. Og toget går igjen som en metafor i boka, og indikerer allerede i parateksten ensomheten som omslutter Jon.
"Når jeg blir gammel skal vi reise av sted med toget. Så langt det bare går an. Se ut av vinduet på fjell og byer og sjøer, snakke med folk fra fremmede land. Være sammen hele tiden. Aldri komme fram."
Denne iskalde vinterettermiddagen  planlegger Jon å gå ut med en loddbok han har fått i idrettslaget, men først er det middag, og allerede her merker vi at moren ikke interesserer seg særlig for sin egen sønn. Mens Jon prøver å underholde moren med noen morsomme historier og vitser går morens tanker i helt andre retninger.
  "Kan du ikke bare gå, tenker hun. Finn på noe å gjøre, lek littegrann." ... Vibeke ser på hånden sin når hun strekker den fram for å ta en lompe til. Fingrene er lange, hun følger senene i håndbaken med blikket. Inneluften gjør huden tørr, det eneste som hjelper er faktisk spenol. Og så neglene. Håret. Kulden tørker det ut. -Gi deg nå Jon. Denne byen mangler en kafé med gjennomtenkt design, det er som et hus uten en skikkelig entré. -Hold opp, Jon."
Mor og sønn har ikke sett hverandre hele dagen, men likevel orker ikke Vibeke å engasjere seg. Hun har fullstendig nok med seg selv. Jon går ut med loddboka. Han håper at moren skal benytte sjansen å bake en overraskelseskake til ham til geburtsdagen. Vibeke på sin side skulle ønske at Jon ikke var i livet hennes i det hele tatt, for hun er mest opptatt av å ta seg ut og finne seg en ny mann. Jon's kjærlighet til moren er imidlertid så sterk at han ikke ser det selv. Det er derfor hjerteskjærende å lese at istedenfor å konsentrere seg om sin egen sønn og den kommende geburtsdagen hans så tar Vibeke seg en tur på biblioteket. Der er det stengt så hun rusler bort til tivoliet som nettopp er kommet til byen istedenfor. Her kommer hun i kontakt med en av en av mannfolkene som jobber i ei av billettlukene, en pen mann med sterk tiltrekningskraft.

Hanne Ørstavik
Bildekilde: minervanett.no
Mer av boka vil jeg ikke gå i detaljer på, for den må leses i sin helhet. Dette er nemlig kun deler av de første få sidene av boka, og herfra og ut skaper Ørstavik en mer og mer mørk og dypt psykologisk urovekkende stemning. Språket bygger opp under de to forskjellige mentale verdenene som Jon og Vibeke lever i, og gjør denne korte, men intense romanen om kjærlighet ganske så truende. Dette er en historie om et forhold mellom en mor og ett barn som får stadig større avstand og hvor slutten er dramatisk og hjerteskjærende.

Ørstavik har en helt spesiell skrivestil. Den er minimalistisk, og hun bruker korte, men beskrivende setninger for å få fram budskapet sitt. Hun fokuserer mer på observasjoner og konkrete registreringer og lar det heller være opp til leseren å legge betydning og følelser til teksten. Forlaget skriver om Ørstavik at hennes forfatterskap så langt også har vært et språkkritisk prosjekt som er rettet mot å avdekke det ofte manglende samsvaret mellom ordene og den virkeligheten de skal beskrive. Dette kommer veldig tydelig fram i Kjærlighet, som er førsteboka i en tematisk trilogi som skildrer nære familierelasjoner hvor foreldrefigurene svikter. Ørstavik beskriver personer som har vanskelig for å finne et adekvat språk, og derfor stenges ute fra kommunikasjonen eller stenges inne i seg selv. Forfatteren benytter også veldig hyppige sceneskift mellom historien til Jon og Vibeke, ofte midt i et avsnitt, noe som gjør at man ikke alltid er helt klar over hvem man leser om før etter et par setninger. Disse overgangene er glidende, og i et par tilfeller ser det ut som det er et bevisst valg fra Ørstavik's side.

Kjærlighet er en vond roman å lese, og ensomheten hos både Jon og Vibeke river i hjerterota. Ørstavik sa selv om Kjærlighet til Bergens Tidende kort tid etter utgivelsen:
"Kjærlighet er et av de store mysteriene for meg. Hva er kjærlighet? Hvordan kan du vite at noen er glad i deg? Hvordan og når kan du som mor være sikker på at barnet ditt føler seg elsket?"
 Anbefales uten forbehold!

Kilde: Egen bok
Forlag: Oktober
Utgitt: 2006
Sideantall: 111
ISBN: 9788249504213
Utfordring: GoodReads, Norske Forfattere


Trudelutten med grab-jump i funparken, Whistler

.

fredag 20. februar 2015

1001-boka "Den Afrikanske Farmen" av Karen Blixen

"Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong." Boka hadde meg fra første setning og jeg bare vet at dette er ei av de bøkene som kommer skyhøyt på best-av-året lista mi når desember ruller mot mål. Karen Blixen elsket naturen i Afrika, og årene på farmen i Kenya var de beste i hennes liv. Jeg ble fullstendig fascinert av boka og til å begynne med forstod jeg ikke helt hvorfor. Det er bare noe vakkert, stilrent og følelsesladet med de enkle setningene og beskrivelsene til Blixen som treffer meg midt i lesehjertet. Jeg tror man må ha en veldig velutviklet språksans og formidlingsevne for å klare å fange en leser på samme måten som forfatteren fanget meg. Det som vinner meg over er nemlig ikke hva Karen Blixen opplever på farmen sin ved Ngong-fjellet, men hvordan hun opplever og formidler hendelsene og følelsene disse gir henne.

Selve historien handler om de 17 årene mellom 1914-1931 da Karen Blixen som (tilsynelatende) enslig kvinne drev en kaffefarm i det som nå heter Kenya, tidligere Britisk Øst-Afrika. Denne tidsperioden er de siste to tiårene av det britiske imperiet, noe som helt klart påvirker holdningene forfatteren har, både til de innfødte og britenes selvfølgelige rett til å ta seg til rette og være der de er. Dette er et element som man må være klar over når boka leses, ellers vil historien oppleves veldig annerledes. Blixen respekterer de innfødte, men respekten inneholder alltid en viss umyndiggjøring eller patronisering. Likevel tar hun høyde for at det er kulturforskjeller mellom negrene og de hvite og at det er dette som er den store årsaken til forskjellen i levesett. Det fine med Blixen er at hun overhode ikke opptrer politisk korrekt. Hun gjør seg ikke bedre enn hun er og hun er hele tiden åpen for ny læring og erfaringer sammen med og av de innfødte. Blixen er hele tiden åpen med fordommene sine og det gjør varmen, empatien og omsorgen hennes desto mer troverdig. Som forfatteren sier selv om egen posisjon i forhold til negrene:
"De innfødte, det var Afrika i kjøtt og blod."..."Vi hvite mennesker, i svære støvler, og som oftest i stor hast, skurret alltid mot landskapet."
Karen Blixen
Bildekilde: snl.no
Forfatteren erkjenner at det er de innfødte som tilhører landet. Kolonistene - Blixen selv - er inne på deres enemerker, og det merkes av alle. Likevel fikk hun veldig stor respekt blandt de innfødte, ikke bare på farmen, men også blant masaiene og de andre afrikanske stammene i området. Etterhvert ble hun en slags leder, en de så opp til og som de rådførte seg med både når det gjaldt sykdom, generell kunnskap og dersom det oppstod lov- og rettsspørsmål blant de innfødte. Ikke sjeldent opptrådte Blixen som dommer i tvister på farmen.

I tillegg til å drive med kaffe var også farmen et naturlig kontaktpunkt for andre hvite i området. Karen Blixen hadde ofte besøkende boende hos seg i kortere og lengre perioder, og de så på farmen som en oase - et fristed - som de kunne trekke seg tilbake til og slappe av i. En av disse var mannen som Blixen kom til å elske, nemlig adelsmannen og storviltjegeren Denys Finch-Hatton. Han delte hennes interesse for vitenskap, kultur, litteratur, poesi og sport, og Blixen var flere ganger med ham på safari. Blixen var nemlig selv en veldig habil storviltskytter. At Karen Blixen i utgangspunktet var gift kommer ikke frem i historien. I Den Afrikanske Farmen fremstiller hun seg selv som ugift. Hun nevner bare at hun reiser hjem til Danmark, eller Europa, med jevne mellomrom. Hun separerte seg i 1921 og skilte seg fra sin mann i 1925, da flyttet Finch Hatton inn i huset hennes og begynte med safarier for velstående kunder fra Europa og Amerika. Finch-Hatton var også pilot. I 1931 styrtet han imidlertid med sitt biplan De Havilland og omkom. Han er gravlagt på Ngong Hills i Nairobi.

Karen Blixen m/bror Thomas
Bildekilde: wikipedia.no
Boka er bygget opp som en serie fortellinger. Disse fortelles mer eller mindre kronologisk, men henger nødvendigvis ikke sammen. Det er korte og lange fortellinger som alle forteller om livet og hendelser på farmen. Om fryktelige ulykker og død, om gode år for kaffeproduksjonen, om uår når gresshoppene spiser halve plantasjen tom, om flod og tørke, om når Blixen tror hun har tatt livet av kikuyuhøvdingen med brennevin, om store årlige danser med 2000 tilreisende innfødte, løvejakt med Finch-Hatton inne på farmen, om gamle Knutsen og fiskedammen, om kokken Esa som bodde på farmen til Blixen holdt ham i hånden da han døde, om den epileptiske gutten hun tok under sine vinger og alle uårene på rad som til slutt knakk økonomien på farmen så kraftig at hun måtte gi opp hjemmet sitt i Afrika og flytte hjem igjen til Danmark. Den generelle økonomiske depresjonen etter Wall-Street krakket og Finch-Hattons død påvirket også i sterk grad Blixens valg om å reise tilbake. Alle hendelsene beskrives med en sterk lidenskap, men teksten oppleves likevel nøktern, dempet og uspekulativ. Blixen legger ikke styringer for at jeg som leser skal føle og mene noe i noen bestemt retning, og denne dobbeltheten preger hele boka og også bevisstheten til fortellerinstansen. Boka er i det store og hele skrevet i "jeg"-form.

Den Afrikanske Farmen er et fantastisk knippe av historier og hendelser i en spennende kvinnes liv, skrevet med en lidenskapelig og nydelig penn. Det kan være at jeg er noe over gjennomsnittet glad i denne boka siden jeg fullstendig har lagt min elsk på Botswana og menneskene og dyrene der etter å ha besøkt landet flere ganger, men jeg velger å tro at alle de andre som har trykket denne boka til sitt bryst siden den ble utgitt første gang i 1937 elsker boka for sine litterære kvaliteter og fascinerende innhold. Ei bok jeg anbefaler sterkt!

Boka er filmet med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene. Den var nominert til elleve Oscar, og vant sju, blant annet for beste film.


Kilde: Egen bok
Utgitt: Nyoversatt av Trude Marstein i 2011
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 291
ISBN: 9788205424395
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

En solrik dag på Whistler Blackcomb

.

tirsdag 17. februar 2015

Tvangsbartebio "Hemingway's Boat - Everything he loved in life, and lost" av Paul Hendrickson

Dette var årets tyngste bok sålangt. Jeg vet å velge solide biografier når jeg først skal lese... 704 drøye sider fra kategorien "Herrer med bart" i Ingalill's biografisirkel ble Ernest Hemingway. En mann jeg har både hørt og lest mye om, men lest kun én bok av - Den gamle mannen og havet - dengang på VGS i et annet århundre. Jo lenger inn i biografien jeg kom, desto mer husket jeg fra mannens liv - et liv som var mer fyllt av krigsdeltakelse, livstruende uhell, safarier og et mangfold av koner enn alkohol, Cuba, forfatterskap og fiske. En komplisert mann den gode Ernest, og ikke så rent lite uheldig, både når det gjaldt arvelig belastning og de allerede nevnte damene.

Hemingway kom fra en konservativ familie, og både moren (musiker) og faren (lege) var vel respekterte og høyt aktede mennesker. Som et resultat av dette lærte Ernest både å spille cello på et passe greit nivå og utmerket seg også i mange typer sport, bla. boksing. Nærmest hjertet lå imidlertid skrivingen, og han publiserte allerede mens han gikk på skolen tekster til både aviser og årbøker. Under 1.verdenskrig ble han ambulansesjåfør i Italia og kom ut av krigen med både alvorlige krigssår og Det Italienske Sølvkorset for å ha reddet noen italienere fra fronten etter selv å ha blitt livstruende skadet. Det han selv aldri innrømmet for foreldrene var at han var livredd under hele krigen og klarte knapt å se et blodig kne etterpå uten å få en reaksjon. Første jobben Hemingway fikk under krigen som ambulansesjåfør var nemlig å hente menneskedeler etter et bombeangrep...

Ernest Hemingway
Godkjent Herre med Bart

bildekilde: nobelprize.org
Med en slik start på livet - ennå ikke fyllt 20 - var det rart han ble alkoholiker? I 1920 flyttet han til Chicago og begynte å jobbe for avisen Toronto Star. Her traff han Hadley - 8 år eldre enn ham selv - som ble hans første kone. Ikke lenge etter fikk han drømmejobben, som utenrikskorrespondent utplassert i Paris for Toronto Star. Ernest hadde nå det han hadde ønsket seg lenge - en kone han elsket og jobb i Europa. Men så begynte han å rote. Han fikk seg elskerinne, ble skilt og gift igjen. Han fikk et par barn. Ble skilt og gift igjen. Og jammen ble han ikke skilt og gift med kone nr 4. Og innimellom deltok han i 2.verdenskrig og var med på landgangen i Normandie og frigjøringen av Paris. En ting er sikkert, han lå definitivt ikke på latsiden! En annen ting som var sikkert var at Hemingway var en ulykkesfugl. I tillegg til å bli skadet under begge verdenskrigene, både fysisk og psykisk, så var han med i en alvorlig bilulykke. Han ble også livstruende skadet da han på vei til safari i Afrika styrtet ikke mindre enn to ganger etter hverandre i fly. Alle disse fysiske skavankene påvirket Hemingway og det var mye for å holde smertene i sjakk at han ble en heftig dranker.

Bildekilde: en.wikipedia.org
Når alt dette er sagt så må man ikke glemme at den godeste Ernest er mest kjent som forfatter. Han skrev de fleste verkene sine fra midten av 1920-tallet til midten av 1950-tallet, og Hemingway fikk også Nobelprisen i Litteratur i 1954 for...
  "his mastery of the art of narrative, most recently demonstrated in The Old Man and the Sea, and for the influence that he has exerted on contemporary style"
Han fikk også Pulitzer prisen for The old man and the Sea - boka han skrev på 8 uker da han oppholdt seg på Cuba alene etter en krangel med Mary, ei av hans koner. Denne suksessboka ble skrevet i sinne, siden Hemingway's to foregående bøker (som han skrev da han hadde en 19 år gammel elskerinne) ble slaktet i avisene. Han sa selv om The old man and the Sea at dette var "the best I can write ever for all of my life".

Temaene som Hemingway's tekster dreide seg rundt var i all hovedsak krig, kjærlighet, villmarken og tap. Det sies at avisen New York Times kommenterte følgende til Hemingway's første roman:
"No amount of analysis can convey the quality of The Sun Also Rises. It is a truly gripping story, told in a lean, hard, athletic narrative prose that puts more literary English to shame.The Sun Also Rises is written in the spare, tight prose that made Hemingway famous, and, according to James Nagel, "changed the nature of American writing."
Ikke så verst bra stempel å få på sin første bok, må jeg si, selv om bøkene hans ikke ble like godt mottatt over alt. De ble faktisk brent i Berlin i 1933 som et monument over det moderne forfallet, og avskrevet av hans egne foreldre som noe herk som ikke burde blitt publisert.

Hemingway levde imidlertid et turbulent liv, og da hans far begikk selvmord sa Hemingway selv at han sannsynligvis kom til å ende opp på samme måte. Trist nok fikk han rett. Sørgelig nok tok også både hans ene søster og en av hans brødre sitt eget liv. Som om ikke det var nok så tok også Margaux Hemingway, hans olderbarn, livet sitt i 1996. Nesten på dagen 35 år etter Hemingway tok livet av seg selv. It runs in the family? Man kan jo lure...

The old man without the sea...
Bildekilde: biography.com
Når det gjelder biografien Hemingway's Boat av Hendrickson så må jeg si den var drepende langtrukken. Jeg er ikke av dem som er særlig nøye på kronologi, men selv for meg hoppet boka veldig i tid. Og så forstod jeg vel ikke helt poenget med boka. Sånn egentlig. Boka var nemlig fokusert rundt Hemingway's kjøp av trebåten Pilar, og vi får avsnitt opp og kapittel ned om hvordan den var utstyrt, levert og hvordan han fikk råd til å kjøpe den. Ser jeg tilbake på båten som element i boka så var vel det mest fascinerende aspektet hvor lenge forholdet og kjærligheten Hemingway hadde til båten varte. Kvinner, venner og andre fløt forbi i Hemingway's liv, mens båten gjennomlevde de fleste. Ernest gav ikke opp Pilar før han pga egen helse og forholdene på Casto's Cuba ikke var til å leve med. Det at Hendricksom bruker Pilar for på en måte å forklare Hemingway syns jeg likevel ikke er helt heldig, for han klarer aldri helt å gi båten den vinklingen som trengs for å bevise noe særlig. Det er også veldig vanskelig å bruke båtmetaforen for å tolke Hemingway. Ihvertfall for meg, som verken kjente mannen selv og kunne dra klare paralleller. Ei heller har jeg lest nok om og av Hemingway til helt å se hva Hendrickson prøver å fortelle til enhver tid. Fans av havfiske vil nok finne denne boken av større interesse. Men jeg må innrømme at for meg ble det en marlin (fiskesort) for mange. Boka mistet meg. Jeg skumleste den siste tredjedelen uten at jeg følte jeg gikk glipp av så veldig mye.

Jeg er likevel blitt mye mer nysgjerrig på Hemingway, og skal gjenlese "The old man and the sea" på engelsk. Jeg kan jo ikke gi meg nå. Om jeg anbefaler denne biografien? Tjah.. vel, egentlig ikke. Jeg tror man skal være en mye større Hemingway-fan i utgangspunktet for å få ut av den 704 sider lange boka det Hendrickson ville fortelle. Er man temmelig ny til forfatteren så tror jeg at jeg ville startet med Papa Hemingway - A personal memoir. Både fordi den er halvparten så tjukk(!), men helst fordi den har fått mye bedre write-ups på Amazon. Så vet man det. Jeg også. Nå i ettertid. Og den klokskapen er jo den beste... :-)

Kilde: Egen ebok
Forlag: Amazon
Utgitt: 2012
Sideantall papirbok: 704
Utfordring: GoodReads, Biografisirkelbok


Over the hills and far away...


.

torsdag 12. februar 2015

"Persuasion" av Jane Austen

Det har gått et par uker siden jeg leste 1001-lesesirkelboka Persuasion, men ennå så grubler jeg på boka. Likte jeg den? I såfall, hva likte jeg? Og hvorfor har jeg hatt store problemer med å skrive om den? I utgangspunktet er jeg glad i Austen. Jeg elsker språket hennes og leser konsekvent Austen-bøkene på engelsk. Jeg er ikke nødvendigvis like glad i alle kvinneskikkelsene Austen portretterer, men det er en annen sak. Bøkene kan være strålende for det. Eller, kan de det? Det tok meg nemlig 40-50 sider inn i Persuasion før jeg fikk grepet på historien. Sidene beveget seg smertelig langsomt! Jeg grublet en stund på hvorfor. Jeg tror årsaken bla. er følgende. Tidligere har vi fulgt Austens roman-kvinner fra de forelsker seg til de (forhåpentligvis) får den mannen de har gitt hjertet sitt til. Denne gang kommer vi inn i historien etter Anne Elliott har takket nei (!!!) til sitt livs kjærlighet. Definitivt another angle for sure! Og så er Anne så forsagt. Så altfor usynlig og lite engasjerende. I starten.

For åtte år siden ble Anne forlovet med den kjekke og intelligente, men fattige sjømannen Frederick Wentworth. Hun ble imidlertid overtalt til å dumpe ham av familiens gode venn Lady Russel. Når vi treffer Anne igjen er hun tjuesju år og fremdeles ugift - en veldig høy alder å være ugift etter den tids standard. Samtidig står hennes far overfor  økonomisk ruin. Han bestemmer seg for å flytte til Bath og istedenfor leie ut den enorme familieeiendommen til det som etterhvert viser seg å være Frederick's svigerbror. Og Anne, ja hun elsker selvfølgelig fortsatt Frederick, men han ser ikke ut for å ha de samme følelsene for henne lenger. Tvert imot ryktes det at han er interessert i et par yngre jenter som er venner av Elliott-familien. Anne er bekymret over faren og familiens økonomi, og bekymringene bare øker når hun til slutt blir med familien sin til Bath hvor faren fremdeles forsøker å leve den livsstilen han føler han fortjener. Han er jo tross alt en baronett... Farens arving, William Elliott, har nettopp gjenopprettet kontakten med slektningene sine og han gir uttrykk for at han er mer enn litt begeistret for Anne. Anne har på sin side en mistanke om at oppmerksomheten hun får fra William bunner i helt andre hensikter, nemlig å sikre seg familieherregården som for tiden er leiet ut. Og sånn går nu daga'n i Bath...

Jane Austen
Bildekilde: biography.com
Når det gjelder persongalleriet så er Anne eldre enn de heltinnene som Austen har portrettert tidligere. Kanskje fordi dette var den siste boka hun skrev? Persuasion ble nemlig utgitt etter Austen's død. Anne er i seg selv en svært sjelden "heltinne", om man kan kalle henne det. Både da og nå. Hun har vel passert gifteferdig alder og ville egentlig blitt betraktet som fortapt. Men Anne hun er fortsatt snill, omtenksom, rolig og intelligent, og ettersom tiden går begynner hun å sette pris på sin egen dømmekraft istedenfor å bli overtalt - persuaded... Anne får ryggrad, og det er da jeg begynner å like henne!

Kaptein Wentworth på sin side er en levende skildring av en sterk mann som møysommelig har jobbet seg til toppen, men som har måttet gjøre det uten den kvinnen han elsker. For han elsker selvfølgelig Anne. Innerst inne. Den godeste Frederick kunne nok med fordel hatt en litt sterkere ryggrad, men for all del - han er jo mann, og følelser er det lettere å unngå å snakke om enn å rote seg inn i en samtale om... Her er det svake persilleblad som får ryggrad, utydelige menn og deres famlende kjærlighetserklæringer, eplekjekke menn med baktanker, en far som er mer opptatt av status og titler og hvem han omgås enn egne barn, trekantforhold, fortielser, overtalelser på rekke og rad og ulykkelig kjærlighet. Men også lykkelig kjærlighet, og ja - vi får selvfølgelig en happy ending. Ihvertfall for noen? ;-) Persuasion er en temmelig enkel historie, men Austens forfatterskap var helt tydelig både intenst og kraftfullt levende helt frem til hun døde. For språket, språket er over halve gleden med en Austen-roman for meg. Prosaen er elegant og glatt, og selv enkle dialoger har mange fasetter og underliggende meninger. Her kommer også milde fornærmelser og subtile sarkasmer som perler på en snor om man er observant nok. Herlig! Austen overbeviste igjen, selv om Persuasion nok er den romanen fra forfatteren jeg har slitt mest med å komme inn i. Den var likevel verd strevet de første 50 sidene eller så, og anbefales så absolutt!

(...og så lurer samboen her på hvordan jeg hadde tatt meg ut i Austen-kyse... in your nightmares - no way not!)


Kilde: Gratis nedlastet fra Amazon
Forlag: CreateSpace Independent Publishing Platform
Utgitt første gang: 1816
ISBN: 978-1503290310
Sideantall papirbok: 150
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads


Kveldsstemning ved Lost Lake, Whistler
.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...