tirsdag 16. desember 2014

Biografisirkelen Imot Naturen av Tomas Espedal



Det er biografisirkel hos Ingalill, og forfattere står på menyen. Jeg hadde ingen problemer med å velge min denne gang. Det ble en vaskeekte bergenser! 

Tomas Espedal er kjent for sine sjangerdiffuse, selvbiografiske og selvutleverende romaner. Den Brageprisvinnende Imot naturen fra 2011 er ei av disse. Det snodige med Espedal sine selvutleverende bøker er at de kun tar for seg deler av forfatterens liv. I og for seg smart økonomisk, for istedenfor å gi ut ei bok - en selvbiografi - så spinner Espedal de enkelte bøkene sine rundt utvalgte hendelser i livet sitt. Vi får med andre ord servert forfatteren stykkevis og delt istedenfor som en hel kronologisk fortelling. I denne som i flere av hans bøker tar Espedal i bruk en rekke forskjellige selvfremstillende skrivemåter, og både selvbiografi, dagbok og reiseskildring er representert blant disse. Dette er min første selvbiografi i biografisirkelen, og jeg må virkelig si at Espedal er noe for seg selv... Eller er kanskje selvbiografier mer interessante fordi man føler man får førstehåndskjennskap til subjektet, ufiltrert? En ting er ihvertfall sikkert - Espedal serverer virkelig ufiltrert, det skal han ha! (Og så fortrenger jeg Paul de Man og hans teori at  alle selvbiografier i det store og hele er fiksjon...)

Sex and drugs and rock'n roll...
 Imot naturen åpner med en underlig paratekst fra Samuel Beckett (ja, nettopp "Waiting for Godot"-Beckett), og jeg begriper i utgangspunktet ikke bæret av hva jeg kommer til å bli servert på de neste sidene. Det viser seg imidlertid raskt at Espedal i denne boka blant annet innsirkler kjærlighetsforholdet til en meget yngre kvinne samt hans egen intense lykke og etterhvert bunnløse kjærlighetssorg når forholdet går i oppløsning. Og detaljene, de sparer han definitivt ikke på. Vi møter nemlig Espedal på nyttårsfest, han har fått den unge kvinnen med seg inn på et bibliotek og her står definitivt ikke Ann Radcliffe på leselisten! Ikke noe dveling ved dydige 1800-talls skjørtekanter nei, her blir det rå sex, underkastelse, maskebruk og binding - for ikke å snakke om sniffing av narkotika fra nakne kropper. I pinlige detaljer! Du verden for en selvutlevering! Her er ikke Espedal spesielt blyg, det skal han ha! Likevel blir ikke denne introduksjonen til selve historien verken spekulativ eller klein. Espedal speiler nemlig forholdet sitt - den gamle mannen og den unge kvinnen - mot kjærlighetsforholdet mellom 1100-tallets Pierre Abélard (38) og hans 16 år gamle elskerinne Héloise. Og senere også mot Ovid-diktet Kunsten å elske (skrevet år 18 e.kr). Og det blir nesten poesi! Det hele er faktisk en ganske så mektig opplevelse!


Tomas Espedal
Bildekilde: bt.no
Boka tar ikke kun for seg kjærlighetsforholdet til Janne. Espedal forteller også om sitt syn på det å arbeide - arbeidet i fabrikken hvor han jobbet i ung alder, arbeidet med å få sine kjærlighetsforhold til å fungere og ikke minst skrivearbeidet sitt - hva som motiverer ham, hvilke rom han trives best å skrive i og hvorfor og arbeidet med å leve livet i samsvar med både naturen og samfunnets normer. Og nettopp her ligger vinklingen - og tittelen på boka: Imot Naturen blir nå begripelig. Espedal føler nemlig selv at han lever imot naturen. At det er naturstridig at en "gammel" mann på 48 år lever i et forhold med en kvinne tidlig i tyveårene. Det er ei bok om å forlate og bli forlatt, og beskrivelsene hans av tap - både av moren som døde, ekskonen som forlot ham, kjæresten som etterhvert ikke ville mer og en datter som blir voksen og flytter hjemmefra er hjerteskjærende og såre. Deler av boka er rett og slett litterært nydelig og sterkt poetisk til tider. De første to kapitlene som foregår i biblioteket og den andre på fabrikken hvor forfatteren arbeidet som 16-åring er intense og dro meg like inn i Espedals univers. Duverden - det var like før jeg ble glad i mannen!

Boka er merkelig nok sjangermessig delt i to - selv om begge delene er like selvutleverende. Første delen, ca 3/4 av boka, er skrevet som en retrospektiv fortelling med varierende allvitende fortellerstemme. Både førstepersonfortelleren "jeg" og tredjepersonfortelleren "den gamle mannen" er like synlige. Noe å legge merke til er at Espedal vipper over i den mye mer distanserte tredjepersonsfortelleren når det er de råeste detaljene som serveres. De mer trivielle håndterer han som "jeg". Det er likevel liten tvil om at det er Tomas Espedal som skriver om seg selv i denne delen av boka.  Den siste fjerdedelen av boka er imidlertid i dagboksform. Her blir fortellermåten mye mindre strukturert, som i enhver dagbok. Med fraser istedenfor setninger. Uforståelige utbrudd og hentydninger. Espedal er i dyp sorg etter bruddet med Janne, og jeg må si - jeg har aldri lest noen som har skrevet både så nydelig og pinlig utleverende om sorg. Jeg ble helfrelst Espedal-fan etter denne boka, og leste Imot Kunsten like etterpå. Det er  noe med forfatterens skrivestil og den nakne ærligheten som han serverer som treffer meg rett i hjertet. Boka anbefales så absolutt på det sterkeste, og jeg er blitt så hektet på Espedal at han blir mitt bacheloroppgaveprosjekt til våren med boka Gå. Eller kunsten å leve et villt og poetisk liv. Jeg gleder meg virkelig! :o)


Kilde: Egen pensumbok
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 165
ISBN: 9788205423268
Utfordring: Biosirkel, Norske forfattere, GoodReads


Nytt bekjentskap
Monitor Lizzard i Lumpini Park, Bangkok




tirsdag 9. desember 2014

Teoretikerne, selvbiografiene, Espedal og jei...

Paul de Man & Phillippe Lejeune
Årets siste biografisirkel samt årets første tvangslesingskafé over the ganske land nærmer seg faretruende. At datoen for tvangslesing legges til like før omtalene på biografier skal skrives er nok neppe et tilfeldig sjakktrekk fra bio-generalens (generøsens?) side. Det som forøvrig er litt morsomt er at jeg denne måneden har lest ikke mindre enn to selvbiografier - fra og om en og samme forfatter riktignok, men likevel. Og jeg har studert de to viktigste teoretikerne som sies å ha peiling på selvbiografier. Derfor - før jeg går løs på Tomas Espedal og hans Imot kunsten og Imot naturen i eget biosirkel-innlegg - så skal jeg ta for meg teoretikerne jeg nå nettopp hadde til eksamen. Bær over med meg, jeg syns bare det plutselig ble noe mer heftig med selvframstilling her på tampen av året når til og med Espedal ble interessant å lese! (Nemlig ikke en selvfølge for meg...). 

De to store teoretikerne på området er nevnte Paul de Man og franske Phillippe Lejeune. Begge har skrevet seg varme på selvframstilling, og spesielt selvbiografier. De er ikke spesielt enige, noe som var fint da jeg fikk dem til eksamen. Det gjør dem enkle å holde fra hverandre. De hadde likevel begge to interessante teorier, og kanskje noe å ha i bakhodet dersom man kommer over en selvbiografi i biosirkelen som nå har sin siste runde for 2014 i desember? Etter eksamen lar jeg meg ihvertfall ikke nå lenger lure av coveret på bøker. Hvilke(n) om noen av bøkene nedenfor er biografier?  


Til info.. På boka til venstre står det tomas espedal imot naturen


Begge!

Ifølge Store Norske Leksikon er en selvbiografi en litterær sjanger hvor forfatteren forteller om seg selv og sin egen utvikling. Om selvbiografi er en egen sjanger strides imidlertid de lærde. Ifølge Paul de Man er den ikke det, men heller a figure of reading or of understanding that occurs, to some degree, in all texts. Videre sier de Man at både empirisk og teoretisk så er det vanskelig å gi selvbiografien en generisk definisjon siden hvert enkelt tilfelle synes å være et unntak fra normen. Tar man Espedal og går ham i sømmene så viser akkurat det seg å stemme riktig så godt. Espedal tar nemlig i bruk en salig blanding av både prosatekst, dagboknedtegnelser, utstrakt bruk av intertekstualitet, paratekster og ikke mindre enn ei hel bok-i-boka (i form av et eget kapittel han har kalt En liten bok om lykke). I tillegg finnes også reinspikka poesi. Hvem skulle trodd. Ikke enkelt å sette Bergeners forfatteren i en enkel bås, med andre ord. Jeg er ikke veldig belest i selvbiografier, men det frister jammen å lese et par til bare for å teste ut de Man's teori. Den står nemlig helt i kontrast med den andre velkjente teoretikeren på emnet, nemlig Philippe Lejeune.

Han er nemlig på sin side helt klar i sin teori om at selvbiografier kan kategoriseres. I sin tekst The Autobiographical Contract konkluderer han med at dersom en tekst skal kunne regnes som en selvbiografi så trenger den kun å oppfylle en rekke gitte element. Ifølge Lejeune er en selvbiografi først og fremst a retrospective prose narrative produced by a real person concerning his own existence, focusing on his individual life, in particular on the development of his personality. Nevner forfatteren sitt eget navn i teksten og skriver om en person som tilsynelatende er ham selv, ja da er det med veldig stor sannsynlighet en selvbiografi man leser. For Lejeune betyr heller ikke fortellerinstansen særlig mye. En selvbiografi trenger nemlig ikke være skrevet i første person entall - altså jeg. Ifølge ham er bruken av fortellerinstans bare et skille mellom de forskjellige typene selvbiografi: klassisk (jeg), andreperson selvbiografi (du) og tredjeperson selvbiografi (han/hun). 

Paul de Man er imidlertid ikke enig i Lejeunes kontraktsfestede definisjon av selvbiografien og mener at hans teori ikke er grunnfestet i argumenter og bevis og at det kun er påstander at the identity of autobiography is not only representational and cognitive but contractual, grounded not in tropes but in speech acts. Paul de Man mener selv at studiet av selvbiografien er fanget i dobbeltheten mellom behovet for å flykte fra subjektets (selvbiografiens «jeg») billedlige uttrykk – troper - og dets like uunngåelige og nødvendige behov av å speile en gjenkjennelse. Gjennom sitt essay Autobiography as De-facement sier de Man at selvbiografien er en tekst som skaper en maske, og at det som kommer ut fra den selvbiografiske teksten nødvendigvis ikke er det korrekte bildet av våre liv, men er styrt av de mønstrene som vi ubevisst bruker eller må bruke for å fremstå som fullstendige mennesker/subjekter. Dette bringer ihvertfall meg da til spørsmålsstillingen: Hva er nå egentlig sannhet og hva er fiksjon i selvbiografier. Er det så at alle selvbiografier i bunn og grunn er fiksjon? For - er det nå slik at det i en selvbiografi er en enkel en-til-en avbildning av livet til forfatteren skapes, at vedkommende tar en hendelse og kan avbilde den, eller er det språklige i selvbiografien hans annerledes strukturert slik at den tilsynelatende realismen og referansene egentlig bare er en effekt av forfatterens valgte språkstruktur? De Man mener at på grunn av den språklige struktureringen av teksten – bruk av troper – så kan ikke teksten være entydig, men kun skape en illusjon. Teksten kan med andre ord ikke gi en totalt klar mening. Han sier videre at prosopopeia is the trope of autobiography og at prosopopeia – personifikasjon - deals with the giving and taking away of faces, with face and deface, figure, figuration and disfiguration. Med andre ord, prosopopeia er en trope som skaper og fremstiller et ansikt som er en maske. Selvbiografien søker å skape et bilde, men masken blir avslørt. Selvbiografien kan altså per definisjon ikke være et eksakt bilde av forfatterens liv. Noe å fundere på ja. (Spesielt når man nærleser Espedal's noe detaljerte beskrivelser av forholdet mellom den gamle mannen og den unge jenten - coming up, i omtalen av Imot naturen). Så - er selvbiografier egentlig fiksjon? Eller hva tror du?

Ovennevnte er definitivt ikke sengelektyre, men jeg syns det var uhyre spennende å lese de to selvbiografiske bøkene til Espedal med de Man og Lejeune i bakhodet. Jeg fikk så utrolig mye mer ut av bøkene enn om jeg kun hadde lest dem fra perm til perm som helt vanlige romaner. Lejeune og kanskje spesielt de Man har ganske tunge, men interessante essays det kan være spennende å lese - link til dem følger her:

Phillipe Lejeune - The Autobiographical Contract




Med disse blir det kun STORE BOKSTAVER!
Kule pennesplitter i Perth sentrum :o)






.

onsdag 15. oktober 2014

Lesebrettet Digitalbok Nova coming to a blog near you!

Til alle dere som har sendt meg mail (og alle andre interesserte): Nå er det bare å krysse fingrene for at et testeksemplar av Digitalboks nye lesebrett Digitalbok Nova som utgis i disse dager ankommer postboksen min så raskt som overhode mulig. Deres tidligere lesebrett - Digitalbok Touch - har fått en etterlengtet oppgradering med frontbelyst skjerm (som Amazons Kindle Paperwhite) for lesing i mørke. Jeg ser virkelig fram til å få lagt fingrene rundt dette brettet. Jeg likte deres Digitalbok Touch veldig godt (omtale HER). Jeg er temmelig sikker på at Digitalbok Nova vil ta et allerede veldig godt, norsk lesebrett til nye høyder.

Stay tuned!

Les foreløpig pittelitt om det nye Digitalbok Nova HER.



tirsdag 14. oktober 2014

Bokomtale "The Maze Runner" trilogien av James Dashner

Fanget! Av en dystopisk pageturner - en YA trilogi. Ikke nok med det, jeg har allerede sett filmen til første boka også. Etter seriøse klassikere og sakprosa var det befriende å legge hjernen til side og bare ta imot lett fordøyelig underholdning.



SPOILERFRI
James Dashner har her skrevet en trilogi som garantert vil fenge dem som likte The Hunger Games  og Divergent trilogiene. The Maze Runner foregår også i en dystopisk verden, og historien starter med Thomas der han ankommer Lysningen - en egen verden innelukket i en labyrint - i en heis opp fra intet og uten hukommelse. Det lever kun et sekstitalls unge gutter i Lysningen når vi møter Thomas, og guttene som bor her har allerede i to år forsøkt å komme seg gjennom labyrinten og ut til den virkelige verden. Utfordringen er at utgangene til labyrinten blir stengt hver kveld av svære porter, og i løpet av natta så endrer labyrinten seg. Uansett hvor mye guttene utforsker labyrinten på dagtid så vil den ikke være lik dagen etter. Og om natta patruljeres korridorene utenfor av dødelige vesener.

Jepp, her presenterer Dashner oss for en noe annerledes utfordring, og jeg må si - dette er spennende. Virkelig spennende! Settingen er ny og annerledes, bakgrunnen for at verden er slik den er er ukjent, og med guttenes "mind swipe" med selvfølgelig derpå følgende manglende hukommelse så utforsker leseren historien sammen med dem. Ut over i serien får vi vite at guttene er en del av et prosjekt - et studieprosjekt for å finne en kur for et virus som har tatt over vår vanlige verden. Guttene settes på umenneskelige prøver for å kunne provosere frem og finne hjernemønstre som kan være med på å definere hvordan antistoffene mot viruset skal utvikles for deretter å spres til menneskeheten. Underveis så kommer Thomas' hukommelse tilbake i biter, og den murrende følelsen av at alt ikke er som det gir seg ut for å være blir bare mer og mer styrket. Sammen med en gruppe ungdommer, hvor flere blir drept og bikker under for viruset underveis, så søker Thomas etter sannheten. Er virkelig organisasjonen WICKED som utfører alle testene dem de gir seg ut for å være? Hvorfor har Thomas en uggen følelse av at alt er en del av en dekkoperasjon for noe helt annet? Og hvorfor ser Thomas seg selv jobbe sammen med "fienden" i de få, lyse øyeblikkene han får hukommelsen tilbake? Se det vet bare jeg som har lest hele trilogien ferdig :-)

James Dashner
Bildekilde: zimbio.com
Førsteboka var her virkelig bra! Dette var YA av ypperste klasse. Filmen var også upåklagelig, selv om handlingen henimot slutten av filmen - uten å røpe noe som helst her - ikke fulgte boka i det hele tatt. Det kan være fordi bokas avslutning nok kan være noe krevende å filme, men det reagerte jeg på. Ellers syns jeg filmen representerte boka på en ypperlig måte, og med veldig bra skuespillere som passet ideene jeg satt med i hodet etter lest førstebok. Andreboka er alltid vanskelig i en trilogi, spesielt dersom førsteboka - som her - var veldig spennende. Jeg syns Dashner fikk til ei god andrebok,  selv om den (kanskje) var litt repeterende av bok 1. Absolutt ikke samme innhold, men bygget noe over samme lest. Tredjeboka kommer med en del opp- og avklaringer av saker og ting som man har sittet og lurt å underveis som historien skred fram, og disse er absolutt plausible.  Avslutningen ble (kanskje) noe lettvint? Men jeg kan heller ikke se hvordan serien ellers skulle endt. Her var det nemlig spenning til siste slutt, og til å være en YA serie så har denne fått ALTFOR LITEN OPPMERKSOMHET! Med tanke på hvor kjent både The Hunger Games og Divergent trilogien var da de ble filmet så syns jeg Dashner burde ha fått tilnærmet like stor oppmerksomhet som disse.

Skal jeg sammenlikne The Maze Runner med THG så er det nok mer dybde i THG. Den utvikler seg også i en mye mer dystopisk retning enn The Maze Runner. Begge seriene kan absolutt leses av voksne, men The Maze Runner er kanskje mer en ren YA - uten at det forringer serien det minste. Jeg syns The Maze Runner kanskje mer kan sammenliknes med Divergent trilogien, uten at de likner på annet vis enn at jeg syns de er mer dystopisk like, om jeg kan kalle det det. I alle tre seriene finner vi en kjærlighetshistorie, både THG og The Maze Runner har trekant-historier, og det er samfunnet og samfunnsstrukturer som påvirker og styrer handlingen. Gode serier alle tre. Bøkene heter på norsk:
  1. I Dødens Labyrint
  2. Ildprøven 
  3. The Death Cure er såvidt jeg vet ikke gitt ut på norsk ennå
Samtidig så er det kommet ut en prequel til serien som heter The Kill Order. Mer om James Dashner og trilogien kan du leser HER. Alle bøkene kan forøvrig kjøpes komplett på Amazon til den nette sum av $41 HER. Jeg freste gjennom alle tre bøkene på få dager, det sier litt om spenningsnivået. Jeg hadde absolutt behov for en lettlest røverhistorie nå. The Maze Runner var et godt valg!


Kilde: Egne ebøker
Utgitt: 2009, 2010, 2011
Forlag: Delacorte Press, kjøpt på Amazon
Utfordring: GoodReads



Høsten er kommet til Whistler

fredag 10. oktober 2014

YAY! Nytt Kindle lesebrett - Voyage!

Med fare for å høres hakket for selvgod ut - men, hva var det jeg sa?

Amazon slipper i disse dager nyheten om et nytt Kindle lesebrett med det klingende navnet Voyage. Lesebrettet skal være tilgjengelig fra 4. november, men allerede nå er det nesten 3 ukers ventetid på å få det i hus. Noe kan Amazon, og det er taktisk produktutvikling og markedsføring! Som alltid, i behørig tid før jul...

Så hva var det jeg sa den gang Kindle Keyboard ble erstattet av Kindle Touch? Jo - at Amazon har fjernet de fantastisk praktiske bla fram/bakover tastene fra sidepanelene til fordel for en touch-skjerm kun for å reintrodusere dem som en ny feature for en senere anledning.

Kindle Voyage er en senere anledning!

Jeg klager ikke - jeg er bare litt snurt på at jeg hadde rett dengang. Det ble nemlig ramaskrik da tastene forsvant, men det er rart med hvor fort man venner seg til nye ting. Touch var jo det "alle" ville ha. Jepp - hendig, det skal ikke være tvil om det. Men - nå er "knappene" mine tilbake. Og det betyr jo at jeg, og alle som har savnet dem sammen med meg, nå sannsynligvis kommer til å vurdere det nye lesebrettet. Eller - for å være helt ærlig, det er ikke knapper - det er områder i sidefeltet som kan presses på som om det er knapper som gir deg samme muligheten. And that's good enough for me!

Får man så noe i tillegg? Ja faktisk, men jeg syns kanskje ikke det forsvarer den forhøyede prisen - om man ikke er superkeen på "knappeløsningen" som meg...
  • Oppløsningen på skjermen ER faktisk bedre på Voyage. Nå 300ppi til sammenlikning med Paperwhite's 221ppi. Bedre oppløsning på skjerm er alltid bra.
  • Vekten er gått fra 222gram på Paperwhite til 186 gram på Voyage. Lettere er alltid bedre.
  • Det er den tynneste Kindle'n ever, med kun 7,6mm dybde
  • Automatisk justerbar lysstyrke for optimal lesing - valgfritt on/off
  • Ny glasskjerm som går i flush med rammeverket rundt
  • Prisen? Med Wi-Fi og uten irriterende reklame: $219 = ca. 1.430,- + importavgift, moms, frakt
     
Så kan man spørre seg - er Voyager verd prisen sammenliknet med Kindle Paperwhite? Har man en Kindle Paperwhite mener jeg faktisk NEI. For en $80 prisforskjell hadde jeg forventet mer. Kanskje farge? 3G inkludert? Men nei. En Kindle Voyage med 3G uten reklame koster den nette sum av $289.

Kommer jeg til å kjøpe meg en Kindle Voyage så snart jeg kommer meg over akkurat DEN pytten og får kjøpt den uten alle ekstrakostnader ved å importere den til Norge?

Et stort JA! ...sa geeken...

PS! Denne kan foreløpig KUN forhåndsbestilles og kjøpes i USA!!

En kjapp videosnutt av Voyage:



Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...