onsdag 3. februar 2016

"Prosa" av Jon Fosse/Karl Seglem

Jeg har et Fosse-crush gående og har nå lyttet meg gjennom lydboka Prosa, skåret over samme lest som Dikt lest i januar. Var veldig usikker på om Fosse klarte å fange meg nok engang, men nå er jeg blitt veldig glad i kortprosa etterhvert. Starten på den (av Seglem) akkompagnerte lydboka lovet godt, med Fosse's nå etterhvert så gjenkjennelige repetetive og suggererende skrivestil (og stemme - han leser selv denne boka også). Men passet egentlig Seglem's saksofon til prosa? Frem til jeg oppfattet at kortprosastykkene egentlig faktisk hang sammen som én hel fortelling var jeg noe usikker på enkelte av mellomspillene. Det ble for meg temmelig mye eksperimentelt "bråk" fra saksofonen etterhvert. Men det viste seg, at også denne boka var komponert med fast hånd og et sikkert grep om prosjektet.

Kortprosastykkene tar utgangspunkt i en mann i voksen alder med kone og barn. Sannsynligvis har de et helt ordinært og bra ekteskap. Men etterhvert forstår vi at mannen er utro, og disharmoni oppstår. Kjærligheten blir forskjøvet over på ny kvinne, men det mannen ikke fatter før det er for seint er at gresset faktisk ikke er grønnere på andre siden. Man lever ikke evig på en rosa sky i et forhold, og hverdagen innhenter alle på ett eller annet tidspunkt. Den angrende synder tar et oppgjør med seg selv når han innser at han blir sittende alene i en liten leilighet og kun får ha barnet tilmålte dager. Hvordan går det med mannen? Forholdet? Den andre kvinnen?

Jon Fosse
Bildekilde: samlaget.no
Virker dette noe kjedelig, har-hørt-alt-før og forutsigbart? Ja. Men det er det så absolutt ikke. Med Fosse's intenst repeterende skrivestil som både innledning og avslutning på kortprosastykkene som ramme rundt det hele, og med Seglem's nok en gang så stemningsfulle og stemningsskapende/understrekende toner fra saksofonen så hadde jeg nok en fantastisk time i deres selskap.

Ark refererer mottakelsen Prosa fikk da den ble utgitt: "Utgjevinga fekk svært positive kritikkar og vart omtala som ei av årets vakraste CD-utgjevingar... Prosa- og diktlinjene til Fosse og komposisjonane og improvisasjonane til Seglem smeltar saman til noko heilt eige. Ikkje mainstream dikt, ikkje mainstream jazz, ikkje mainstream folk - men Jon Fosse - Karl Seglem."

Lydboka ligger på Storytel og jeg anbefaler den sterkt!


Kilde: Storytel - Selges bla. hos: Ark - Språk: Nynorsk - Utgitt: 2006 - Spilletid: 1t - Utfordring: GoodReads, Prosa



I Whistler brukes lys og ikke lyd som stemningsskaper


.

mandag 1. februar 2016

1001 Lesesirkelboka "Moby Dick" av Herman Melville

Call me patient! Den så velkjente åpningen av boka Moby Dick har fått en ny vri. En mer korrekt innfallsvinkel til historien om albinohvalen og kaptein Ahab på hevntokt, synes jeg. Hva dette er? Gjenoppstandelsen av Lines Lesesirkel 1001-bøker man bør lese før man dør. Årets første bok ut for min del er altså den famøse Moby Dick. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, så ville muligens valget falt på en annen bok - men - den som intet våger osv. Lydbokversjonen på 24+ timer lå klar på Storytel, så hva hadde jeg å tape? (24+ timer...)

Moby Dick, eller The Whale som boka het første gang den ble utgitt, tar utgangspunkt i fortelleren Ishmael og hans historie om kaptein Ahab på hvalfangerskuta Pequod og hans hevn, som nevnt, på spermhvalen Moby Dick som på en tidligere seilas ødela Ahab's skip og tygget foten av selvsamme kaptein. Boka var ikke nevneverdig populær, og var ikke å få tak i, da Melville døde i 1891, men i løpet av 1900-tallet så fikk den sin renessanse. D.H. Lawrence kalte boka "en av de merkeligste og mest fantastiske bøker i verden". Ikke nok med det, han påstod også at Moby Dick var "den største boka om havet som noen gang er skrevet". (Jeg leser akkurat nå Havboka av Strøksnes, og jeg må si - det er et hav (pun intended) av kvalitet mellom dem - i Strøknes' absolutte favør!)

Så hvorfor dette hjertesukket? Jeg liker jo omfattende, og til tider komplekse bøker av en viss lengde. Likevel - å si at Moby Dick er uhorvelig langtekkelig, springende og sær er the understatement of the year. Mange, kanskje de fleste av de 135 kapitlene, er nemlig helt overflødige om man tenker på selve plottet. Det man får istedenfor er ufattelig detaljerte informasjonsbolker, i mangel av et bedre ord, innenfor alt hva gjelder hvalfangst. Det føles som om et wikipedia-virus har infisert hele historien, aldeles på egenhånd, og er man uheldig og tenker litt for lenge på et ord eller uttrykk så kommer det jammen minutiøse forklaringer på det meste. Eksempel? Ahab skal jakte på en spermhval. Å nei - et nytt ord vi ikke har hørt før? = vips: Et vannvittig langt foredrag om de forskjellige hovedgruppene av hval. Ikke nok med det - i tillegg får man hvilke typer hval som kommer inn under hver hovedgruppe, hva som skiller både hovedgruppene og de forskjellige artene innenfor de respektive hovedgruppene. Utseende, inni, utenpå og kjennetegn, som sparker igang nye digresjoner.  Hva med masten på en hvalfanger skute? Noen gang lurt på hvor mange typer det er? Hvordan de er bygget opp? Holder i vind? Ohoi - selvfølgelig får man et sidespor om mastetyper, eller for eksempel hvalfangerspyd? Spør meg, jeg kan svaret! Man er velutdannet hvalfanger og klar for ekspedisjon any day etter å ha lest denne boka. Trust me!

Herman Melville
Bildekilde: poets org
Problemet? Man blir aldeles ført på villspor utenfor den egentlige historien. Som igrunnen er veldig synd, for denne reisen som Ishmael faktisk ved en tilfeldighet setter ut på sammen med sin temmelig uortodokse venn Queequeg kunne vært veldig så interessant. Når det er sagt, så var begynnelsen av boka riktig så bra. Melville gjør en særdeles god jobb med å sette leseren inn i historien. Det er som å føle byen Nantucket en iskald vintermåned. Et Nantucket hvor hvalfangst er inntektskilden, og hvor ledig mannskap venter på tur for forhåpentligvis å mønstre på skipene som legger til kai. Karakterskildringene er heller ikke så verst, historien sett under ett - man blir kjent med både vertshuseieren, flere av mannskapet, Ishmael selv og det kameratslige forholdet som vokser mellom Ishmael og Queequeg - negeren som tilfeldigvis blir Ishmaels romkamerat - en mørkhudet villmann som skremmer de fleste med sitt utseende, som selger hodeskaller for å skaffe seg penger, som ber til en "avgud" og som aldri går til sengs uten harpunen sin. Men så faller interessen min. Av de 24+ timene boka varte så holdt jeg ut ca. 16 av dem. Da var det nok. Jeg orket rett og slett ikke flere wikipedia-oppslag. Dette ble altfor detaljert for meg, og detaljene var både uttømmende og søvndyssende. En altfor utvannet historie for meg, selv om jeg godt kan leve med digresjoner i ei bok. Så utålmodig er jeg så absolutt ikke... Men - hele tiden? Nope!

Jeg måtte flire litt da jeg gav opp Moby Dick og bestemte meg for å finne fram ei krimbok. Den første som lyste mot meg da jeg sjekket Kindle'n var Du skal lide, av Frode Eie Larsen. Har jeg ikke lidd nok akkurat nå? Jo det har jeg! Anbefaler jeg boka? Spørsmålet er vel heller: Er du en tålmodig sjel? Som ikke nødvendigvis trenger en historie å følge? Som liker hvalfangerlivdigresjoner av det særdeles detaljerte slaget? Om og om igjen? Da er boka definitivt for deg! Den ligger gratis på Amazon for Kindle her. Dere andre? Hereby warned!

Kilde: Storytel - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001-Lesesirkelen


 Over skyene er himmelen alltid blå!


.

lørdag 23. januar 2016

"Vingebelastning" av Helga Flatland - en annerledes omtale

Hvor mye tåler en vinge før den brekker? Før den ikke klarer å holde flykroppen oppe? Det kommer helt an på styrken i vingen. Hvordan den er konstruert, montert og ikke minst hvor tungt den blir belastet. En genial boktittel på en særdeles viktig og god bok fra Helga Flatland!

Jeg fortsetter derfor med en kraftig metafor fra Side3 - en metafor som jeg synes passer perfekt til denne aldeles så glimrende samtidsromanen.

"Som flypassasjer vil man fra tid til annen oppleve det som på godt norsk kalles turbulens. Turbulens oppleves som alt fra mild til kraftig risting i flyet, og kan vare i alt fra et lite sekund til mer eller mindre hele flyturen. Årsaken til turbulens er mange, men fellestrekkene er at det av en eller annen grunn skapes «urolige luftmasser» som påvirker flyet. Det kan være alt fra vindkast nærme bakken, til luftmasser i bevegelse grunnet oppvarming fra solen.Turbulens kan definitivt være ubehagelig, men kan det bli så ille at flyet få problemer?
- Alle passasjerfly er sertifisert for G-belastninger langt over det som oppleves under normal flyging, og flyene tåler turbulens meget godt. Det kan selvfølgelig oppleves meget ubehagelig, men risikoen er først og fremst knyttet til besetningsmedlemmer, passasjerer, traller og så videre som ikke er spent fast og sikret.
- Det har vært tilfeller hvor uventet turbulens har endt med skader på besetning og/eller passasjerer som ikke har vært fastspent. Det anbefales derfor at man alltid har setebeltet festet når man sitter i setet. Systemet for varsling av turbulens er meget godt, men det forekommer til tider turbulens som ikke er varslet eller rapportert. Unntaket er såkalte Microburst, som er et ekstremt værfenomen som har sendt flere fly i bakken. Dette har derimot ikke noe med vanlig turbulens å gjøre, og kræsjene som er dokumentert handler om pilotfeil, ikke at flyene ikke tåler belastningen."

(Les boka - les så metaforen en gang til!)

Andreas er flyvingen, han styrer flyet, bygger flyet. Samfunnet er turbulensen - de urolige luftmassene, unntakene og kravene. Men samfunnet er også godene, putene under armene, tilretteleggelsen og muligheten for ansvarsfraskrivelse. Andre kan ordne opp og systemer kan utnyttes, benyttes og misbrukes. Andreas har og har hatt en tilsynelatende normal oppvekst og et enkelt liv - han har nå et hjem, en utdannelse, fått seg jobb og samboer. Han er 30 år og er utad en god representant for dagens vellykkede ungdom. Han er likevel ikke tilfreds, selv om alt er lagt til rette for ham. Han føler seg ikke lykkelig, han finner ikke sin egen plass i samfunnet og ser på det meste som et mas for å oppnå bedre resultater, stige i gradene i jobben, få seg større hus, reise, få barn og leve det såkalte "gode" liv. Lykkelig syns han aldri han har vært. Så blir han utsatt for en ulykke, ikke alvorlig, men nok til å havne på sykehus. Der møter Andreas det norske helsevesenet for første gang. Den fysiske skavanken blir fikset, men det blir stilt spørsmål ved psyken og reaksjonsmønstrene til Andreas. Han virker ikke helt stabil? Andreas har alltid hatt sin egen måte å takle utfordringer på, tvangshandlinger som har drevet ham, men ikke verre enn at det har vært ganske så håndterlig, både i familien og vennekretsen. Han har taklet både turbulensen og mye mer enn det som regnes som normal G-belastning på strak arm og på egenhånd. Andreas blir likevel sendt til psykolog etter sykehusoppholdet. Resultatet? Overdiagnostisering og en fremtid i NAV sine hender. Og selvfølgelig er det deilig å slippe kravene fra samfunnet. Skylde på diagnosen om forholdet til Hanna, venner og resten av familien begynner å gå skeis. Han er jo syk! Han får støtte fra helsevesenet. Så hvorfor må han ut i jobben igjen? Hvorfor skal han bidra? Han har jo sykdommen å grave seg ned i...

Helga Flatland
Bildekilde: aschehoug.no
Helga Flatland setter i denne boka diagnose- og vellykketsamfunnet vårt så aldeles på utstilling, med alle dets feil og mangler. Som leser har jeg ingen problemer med å synes synd i Andreas, for jeg forstår virkelig hvordan i utgangspunktet håndterlige utfordringer krisemaksimeres med derpå følgende følelse av annlerledeshet og mislykkethet fra Andreas' side. Selvfølgelig har han hatt dårlige foreldre.. De er skyld i det meste. Selvfølgelig var seksualdebuten som 15-åring med en pike på 19 et overgrep... og ikke enhver hormonell 15-årings wet dream.. Psykologen og NAV gir Andreas akkurat det han ønsker å høre for å slippe å ta ansvar selv. Med Vingebelastning viser Flatland dessertgenerasjonen på godt og vondt. Hvordan velferden og kravene påvirker dagens ungdom og former dem slik de er blitt. Noen takler livet på strak arm og klarer å styre seg gjennom utfordringene, andre som Andreas ender opp med en følelse av mislykkethet, blir utakknemlige og kravstore selv om de har de aller fleste godene innenfor rekkevidde. Historien er realistisk så det holder og Flatland klarer å formidle dette med et klart og tydelig språk. Ei bok som virkelig fikk meg til å tenke, to ungdommer på 20 og 22 som jeg selv har. Vingebelastning burde vært en del av pensum på VGS og blitt grundig analysert. Det tror jeg dagens ungdom virkelig hadde hatt godt av.

Skal du lese kun én norsk utgivelse fra 2015 - les denne!

Kilde: Egen ebok - Forlag: Aschehoug - Sider: 267 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere


Og her flyr jeg - mellom Canada's snødekte fjell - på snowboard
Særdeles lav vingebelastning :-)

mandag 18. januar 2016

Gladmelding!

En av de bedre post-apokalyptiske romanene jeg leste ifjor var Station Eleven skrevet av kanadiske Emily St. John Mandel. Omtalen av denne kan du lese HER.

Dagens gladnyhet:  Boka er nå kommet ut på norsk!

Font forlag står for utgivelsen, og selv om jeg ikke akkurat synes at oversettelsen av tittelen på boka var særlig sexy så anbefaler jeg den definitivt.



onsdag 6. januar 2016

"Dikt" av Jon Fosse med Karl Seglem

Særdeles inspirert av den fantastiske Trilogien til Jon Fosse så fant jeg til min store glede en diktsamling av forfatteren liggende på Storytel. Til alt overmål var de utvalgte diktene akkompagnert av Karl Seglem. Dikt er en underlig og melankolsk, men kanskje litt vanskelig tilgjengelig diktsamling. Ihvertfall for meg. Den er nydelig innlest med Fosse's karakteristiske stemme og vakkert akkompagnert av Karl Seglem på saksofon. Jeg finner det imidlertid enklere å lese Fosse's tekster sammenliknet med å lytte til dem. Han skriver så komprimert at jeg må smake på setningene selv, lese dem i eget sakte tempo og virkelig se setningene og avsnittene/versene for å bli istand til forstå og ta tekstene inn over meg. Likevel fikk jeg særdeles stor glede av denne lille samlingen.

Fosse's særegne skrivestil er like gjenkjennelig her i poesien som i Trilogien. Hans langsomme og repeterende fortellermåte syns jeg fungerer vel så godt til dikt, og gir virkelig en rytmisk og suggererende stemning som ligger som et mykt teppe over tekstene. Om jeg skulle sette pekefingeren på noe så måtte det være at jeg til tider finner innlesningen litt vel rytmist poengtert, men så er også Fosse kjent for sin repetitive aksentuerende metrikk. Akkompagnementet av Karl Seglem er også nydelig. Jeg er i utgangspunktet veldig glad i saksofon, og den nykomponerte musikken passet utrolig godt sammen med forfatterens stemme og innleserrytme. De to sammen skaper sitt eget lille univers hvor levende toner møter levende ord. Både Fosse og Seglem er noen helt unike stemingsskapere, og sammen har de her fått til noe helt sjeldent og særpreget. Jeg har ihvertfall aldri hørt noe slikt tidligere. Anbefales!

Kilde: Storytel - Forlag: Phonofil Norcd - Utgitt: 2015 - Tid: 37min - Utfordring: GoodReads, Dikt


Fløyelsstemning i Muskat, Oman
 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...