tirsdag 24. mars 2015

1001-lydboktrippel og én gedigen tabbe

Man lærer så lenge man har elever, sa en en kursdeltaker til meg engang. Jeg er fremdeles i full læringsmodus har jeg innsett... Tabben først - fritt etter minneboka:
Tro ikke alt hva du leser, (på Storytel)
si ikke alt hva du tror. (..så skråsikkert til alle andre uten å sjekke fakta opp mot eksempelvis en annen kilde!)
Vær skeptisk til lydboklengde, (...og ikke vær så forbasket påståelig når du diskuterer lydboklengder med andre som faktisk har peiling...)
så går det deg vel her i nord! (...= så slipper du å sitte med ditt eget skjegg behørig plantet i postkassa...på ein måde...)
Jeg er vel kanskje blitt noe over gjennomsnittet hektet på lydbøker i det siste. Skulle tro det var nytt av året, men skrur jeg på hukommelsen så husker jeg en barndom i nitten-pil&bue med både lydbøker og radioteater. Det jeg ikke har lært meg før nå er imidlertid at alt ikke nødvendigvis er som det bør på Storytel (heller). At det er helt normalt, ei heller feil og juks og fullstendig akseptert, ooog at hjernen må være skrudd på i valg-av-lydbok-øyeblikket har jeg nå lært. Jeg nevner: abridged og unabridged lydbokversjoner. Say no more! Takk spesielt til Elida og Ingalill, som i flere år har dryppet denne kunnskapen til meg gjennom gjentatte blogginnlegg og -kommentarer, og hvis fakta jeg har klart å fortrenge frem til nå. Jaja.. jeg får skylde på alderen, korttidshukommelsen osv... Jeg har lyttet til tre 1001-lydbøker på rappen. Forøvrig en særdeles hyggelig opplevelse. Jeg har imidlertid klart å "ødelegge" Alias Grace av Atwood. Dessverre. Lykkelig var jeg da jeg fant boka på Storytel. 3t 5min - piece of cake en kveldsstund. Korrekt lengde? 15t 56min... Her har jeg gått glipp av MYE bra! 

Kanskje jeg er den siste lydbokelsker som har oppdaget forskjellen på abridged og unabridged versjoner? Hvis ikke - you are hereby warned!

Alias Grace av Margaret Atwood. Hovedpersonen i boka er Grace Marks, og historien er basert på den virkelige Grace Marks' liv. Hun var en kanadisk hushjelp på kun 16 år som i 1843 ble dømt til døden for drap på sin egen arbeidsgiver Thomas Kinnear, og mistenkt for mordet på sin husholderske, Nancy Montgomery. Men var Grace virkelig involvert i drapet, eller var hun kun et uvitende tilbehør som ble benyttet av andre? Noen mente Grace var uskyldig, andre mente hun var enten direkte ond eller sinnssyk. I starten av (min versjon av) historien er Grace i ferd med å sone en livstidsdom for drapene. I en rekke dialoger med Dr. Simon Jordan, en up-and-coming ekspert på det stadig voksende feltet av psykiske lidelser, så forteller Grace historien slik hun husker den. Dr Jordan er engasjert av en gruppe reformatorer og spiritualister som søker benådning for Grace, og mens doktoren lytter til historien hennes bringer han henne nærmere og nærmere den dagen hun har fortrengt fra minnet - den dagen hennes arbeidsgiver og Nancy ble drept. Hva vil Dr. Jordan finne gjemt i minnene til Grace. Er hun en kvinnelig djevel, en femme fatale? Eller er hun rett og slett et offer for omstendighetene?

Dette var nok ei nydelig og særdeles velskrevet bok fra Atwood. Intet mindre. (Også i min avkortede versjon - gudene vet hva som mangler. Jeg har som sagt ikke fått med meg hele historien - og mistenker at hele midtdelen av boka er utelatt...) Blandingen av retrospektiv fortellerteknikk og glimtene fra Grace's nåværende liv gir et fantastisk bilde av et levd liv som tjenestepike, og når historien blir pakket inn i stemningsskapende poetiske vendinger krydret med enkelte sære beskrivelser av både personer og situasjoner, så blir det bare så veldig bra. Atwood har, som Jane Austen, klart å skape sitt eget poetiske univers i romanform, og det er rett og slett en nytelse å befinne seg der. Ja jeg er fremdeles irritert over at jeg ikke lyttet til den komplette boka, men innleseren av min kjappversjon - Diana Quick (ja, ironi - Quick...) - gjorde en så fantastisk god jobb at jeg nesten kan tilgi meg selv tabben. Nesten. Alias Grace anbefales uten forbehold!

De to neste bøkene i 1001-trippelen er noen gamle travere. Jeg har lest deler eller barnebokversjoner av dem tidligere såvidt jeg kan erindre, men ikke lest de komplette bøkene. Klok av erfaring (haha..noe har jeg da lært) valgte jeg de engelske versjonene fra Storytel. Engelskmennene tuller ikke med egne klassikere (sa en vis dame til meg for ikke så lenge siden.). Og det er jeg helt enig i. Om jeg har lært noe så er det at britiske innlesere tar sin rolle særdeles seriøst.

Alice in Wonderland av Lewis Carroll - en fortelling elsket av barn og voksne. Vi følger Alice når hun faller ned i kaninhullet og ut i en fantasiverden hvor hun møter The Mad Hatter, The Ugly Duchess, The Mock Turtle, Queen of Hearts og Cheshire katten. Hver karakter mer eksentrisk enn den forrige. Her opplever Alice de merkeligste ting, i en verden der hun både vokser og krymper alt etter hva hun spiser og drikker. Vil hun noen gang komme tilbake til vår normale verden, tro? 

Dette er en herlig og temmelig absurd bok, hvor jeg ikke kan forstå annet enn at veldig mange av poengene vil falle bort om man oversetter boka til noe annet språk. Hele historien baserer seg på ordspill, uttrykk, misforståelsen av disse ordspillene og uttrykkene som i sin tur igjen skaper atter nye ordspill og uttrykk. Oversettere må ha spekulert på seg mer enn noen få grå hår for å få denne festlige farsen begripelig. Alice in Wonderland er rett og slett ordonanering på høyt nivå. Ja, det var akkurat det ordet jeg mente å bruke! For meg ble boka derfor en festlig opplevelse, til tross for at dette er ei barnebok. Innleseren var hakket så barnslig i stemmen til at hun klarte å portrettere Alice som veldig ung pike, men samtidig innenfor det akseptable for et voksent øre.  Lewis Carroll skapte med denne boka en av de mest berømte og fantastiske romanene gjennom tidene. Han leker med logikk på en måte som har gitt historien varig popularitet og ikke minst utvidet fantasi-begrapet.  Charles Dodgeson fortalte første gang historien til Alice Liddell, en pike på 10 år og hennes to søstre på en pikniktur i 1862. Alice ba Dodgeson om å skrive den ned for henne, og selv om det tok ham to og et halvt år så fikk hun den ferdige historien. Dette var i 1864. Dodgson publiserte så boken ett år senere, i 1865 - nøyaktig hundre år før jeg så dagens lys, under pseudonymet Lewis Carroll. Det var piknik'en sin, tenker jeg. Anbefales å leses på engelsk, for her er det mange ord og uttrykk å gripe fatt i :o)

Dr. Jekyll and Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson. Boka ble første gang utgitt i 1886. Historien går som følger: London-advokaten Utterson blir bedt om å undersøke Edward Hyde, som mot formodning skal være protesjé av Uttersons gode venn Dr. Henry Jekyll. Hyde mistenkes nemlig for at dette vennskapsforholdet skal være grunnlagt på utpressing av selvsamme Dr. Jekyll. Sannheten er verre enn Utterson kunne ha forestilt seg. Dr. Jekyll gjør fullt rede for saken i det siste kapittelet av boka, der det viser seg at det er han selv som er ansvarlig for uhyrlighetene han blir utsatt for. Dr. Jekyll har nemlig i det skjulte  utforsket ideen om dobbel personlighet. Denne besettelsen førte til at han gjorde en rekke uhyrlige eksperimenter på seg selv - med fatale resultater. Hvem var så egentlig Mr. Hyde? Hva var det som Dr. Jekyll var så besatt av? Hvordan ender egentlig dette? Se det vet jeg. 

Ei festlig bok, eller - historien ble egentlig utgitt som novelle. Det er en kort, fokusert thriller som blir fortalt fra flere synsvinkler, ikke bare fra Utterson og Dr. Jekyll's, men også via flerfoldige brev som Dr. Jekyll skriver underveis. Her får vi et innblikk i "the dark side" av den menneskelige natur. Når det er sagt så syns jeg å huske at Sigmund Freud engang sa at det var tre tre komponenter som utgjorde den menneskelige psyke: id'et, ego'et og superego'et. Stevenson og Freud var samtidige, så det jeg lurer nå på er - ble Freud inspirert av Stevenson, eller var det motsatt? Det får jeg rett og slett sette meg ned å google! Anbefales som en must-read. Ikke fordi den er så særdeles nyskapende i 2015, men fordi det er en klassiker du bør få med deg.

Kilde: Samtlige lydbøker finnes på storytel.no
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads


Vårfornemmelser, men enda for tidlig for sommerblomster på terrassen...



.

mandag 23. mars 2015

"Killing Floor" av Lee Child

For første gang på lenge sitter jeg med et selvtilfreds glis og trygg i tanken på at jeg går ei festlig våronn i møte. Ikke fordi jeg liker hagearbeid, heller tvert imot - men nå ser jeg faktisk fram til å angripe den uregjerlige, såkalte naturhagen vår. Hvorfor denne endringen? Svaret heter Storytel og Lee Child! Jeg har nemlig nettopp lest førsteboka i forfatterens Jack Reacher serie, og jeg er rett og slett helfrelst. Og det beste? 20 bøker på gjennomsnittlig 15 timers lyttetid hver - give or take - venter! Det er 300 timer! 300 timer med potensielt hagearbeid og spenning på øret. Ok, så har jeg allerede pløyd to stk. Lyttet til denne, og lest ei for noen år siden, men sjansen er særdeles stor for at det faktisk kommer til å finnes både synlige blomster, frukt på trærne og bær på bærbuskene på dette akk så forsømte 1,5 måls villnisset i Ryfylke i år. Hageåret 2015 - say no more!

 I denne førsteboka blir vi presentert for vår nye helt, Jack Reacher. Jack er en tidligere major i United States Army Military Police Corps, og nå er han nettopp blitt overflødig i jobben. Han er 36 år, og de siste seks månedene har han streifet rundt i USA på lykke og fromme. Han har fremdeles betaling fra militæret og ønsker foreløpig verken å slå seg til ro eller få seg noen ny jobb. Vi møter Jack i det han passerer gjennom den lille byen Margrave i Georgia. Mindre enn en time etter han ankommer blir han arrestert for mord. Ikke akkurat den beste velkomsten. Det eneste Reacher vet er at han ikke har drept noen. Ihvertfall ikke i Margrave nå i det siste. Han klarer imidlertid ikke å overbevise noen og havner etterhvert i fengsel. Fra da av og fremover går det meste i høyt tempo. Skitne politifolk, uærlige borgermestre, falske penger, en drept bror, en hysterisk mor, litt kjærleik, et heseblesende plott og en tweed-kledd politietterforsker som viser seg å ikke være den idioten det var ønsket han skulle være. Jack Reacher takler det meste, no doubt about it - og det gjør han med stil, i stor fare, men kommer ut av enhver situasjon med alle lemmer i behold og intelligensen intakt. Hver gang. Dette høres ut som James Bond. Det er det ikke. Det føles ikke som en lett kopi engang. Lee Child har klart å skape sin egen machomann som står fullstendig på egne, stødige bein - ragende over de aller fleste av oss.

Lee Child
Bildekilde: wikipedia.com
For det første - dette er fiction. Fiction så det holder og rekker. Det er ikke engang troverdig fiction, så langt der ifra, men det er morro. Du verden så festlig det er å ha Jack Reacher på øret! Jeg har vel sjelden vært så ernergisk med støvsuging, stryking og vasking som de timene jeg hadde med Jack. Og innleseren var en fest. Passe tempo, nok innlevelse uten å overdrive og med inspirerende krim/thriller stemme. De av dere som er ute etter 100 prosent logikk og troverdighet vil kanskje bli noe provosert. Kun ett stikkord for ikke å spoile for mye: FBI mister en av sine dyktigste etterforskere, men de viser seg ikke på åstedet selv etter at de vet han er funnet død? Lee Child overbeviser heller ikke når han skriver om militærstrategier og skytevåpen. Det virker kanskje som han har gjort noe lettvindt forarbeid, til forskjell fra f.eks. vår egen Rickard Spets og de australske Nathan Farrugia og Matthew Reilley som skriver særdeles overbevisende både om teknologi, militærstrategier og våpen. Det gjør ikke Lee Child. Men kan man overse dette, så er det jammen en godt sammenkokt røverhistorie likevel. Det er en temmelig kompleks mordgåte, men også en overbevisende og nådeløs historie om grådighet og galskap. Lee Child (eller, Jim Grant som forfatteren egentlig heter) skriver veldig grafisk, om jeg kan kalle det det. Det er som å lese film fra papiret - eller, i mitt tilfelle - å høre film på øret. Beskrivelsene er veldig detaljerte, både landskapsscenene, personkarakteristikkene og de noe urovekkende scenene med vold. (Bok 9 i serien, One Shot, er også filmatisert med Tom Cruise i hovedrollen).  Når det er sagt så gjør ikke forfatteren samme feilen som mange krimforfattere gjør for tiden, nemlig å velte seg i vold. Vi får mord, ja. Men det blir aldri spekulativt, og det er en befrielse. Dette er bra!

Jeg er allerede igang med bok to i serien, Die Trying. Så får jeg se om Lee Childs skriftlige ferdigheter holder mål også i denne boka. Om tempoet og evnen til å opprettholde action og spenning taper seg eller skyter ytterligere fart. Killing Floor hadde akkurat passe mengde komplikasjoner og intrikate sidespor til å holde på interessen, og det var en pageturner (hva kan nå det hete i lydbokformatet?) jeg hadde store problemer med å legge fra meg. Er det rart jeg ser fram til vår og hagearbeid? :-) Anbefales!

Kilde: Storytel
Forlag: Random House UK
Spilletid: 14t 47min
Innleser: Dick Hill
Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads

Snart påske :-)

.

tirsdag 17. mars 2015

"Unnskyld" av Ida Hegazi Høyer

Jeg har nå lest den mest irriterende og provoserende boka av året. Garantert! Ikke når det gjelder tematikk, ei heller er boka dårlig skrevet - heller så absolutt tvert imot. Det jeg imidlertid irriterer meg grønn over er hovedpersonen, jenta med fiskesnøret. Som representerer alt - og ingenting. Etter endt bok satt jeg igjen med en eneste tanke i hodet. Kan det virkelig være mulig å oppføre seg slik? Overkjørt i to år? Av en ung mann med en så tydelig personlighetsforstyrrelse at det formelig skriker fra boksidene? Svaret er ja. Og det mest provoserende? Jeg gjenkjenner mange av situasjonene! Grøss!!! Denne boka har rotet i grunnvollene kjenner jeg.

La meg rekapitulere essensen av denne hårreisende boka først. Ung kvinne møter fem år eldre mann. En mann som fremstår som verdensvant, uendelig kunnskapsrik og talefør som få. Den unge kvinnen jobber i barnehage og blir blendet av mannen, visdommen, kjærligheten og oppmerksomheten han viser henne. Hun faller som en flue og er villig til å gjøre hva som helst for å tekkes Sebastian, hans ønsker og vilje. For å vise at kjærligheten hennes ikke har noen grenser så lar hun en ring av fiskesnøre - som Sebastian en dag på stranden knytter rundt fingeren hennes som tegn på hans kjærlighet for henne - sitte på fingeren helt til fiskesnøret gror fast i huden hennes, blir en del av henne selv. Som den altoppslukende kjærligheten blir som en kroppsdel hun ikke kan kvitte seg med. Alt som virker for godt til å være sant, er som regel det. Også i dette tilfellet. Sebastian - den universitetsutdannede filosofen - som det viser seg plutselig egentlig heter Daniel, har en historie. Og utover i boka får vi frempek (historiske tilbakepek) på at alt ikke er som det tilsynelatende ser ut til på overflaten.  Etter hvert blir den unge kvinnen mer og mer urolig, og når den ene usannheten etter den andre avsløres utover i forholdet deres så avdekker de en en helt annen Sebastian enn den hun kjenner. Hun kan ikke lenger stole på ham.

Googler man ordet psykopat finner man følgende: "Psykopati er en personlighetsforstyrrelse kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer. Disse symptomene inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse, dårlig atferdskontroll m.m." Akkurat der befinner Sebastian/Daniel seg. Og når den unge kvinnen tror at livet og situasjonen ikke kan bli verre etter to år i dette destruktive samboerforholdet, ja så blir det nettopp det.

Ida Hegazi Høyer
Bildekilde: dagbladet.no
For ei bok! Her har Høyer mestret det tilsynelatende umulige, nemlig å skrive en historie om to mennesker som man henholdsvis irriterer seg grenseløst over og tar mer og mer avstand fra utover i boka, men hvor det nettopp er disse egenskapene som driver meg som leser ubønnhørlig videre. Hvor langt er den unge kvinnen villig til å gå for å beholde kjærligheten? Hvor utslettende er det mulig å gjøre seg, men likevel fungere i jobb, familie og vennegjeng? Hvordan påvirker dette forholdet Sebastians egen psyke, og i hvilken retning? Det mest irriterende og ikke minst skremmende er at forfatteren pirker borti følelser, reaksjonsmønstre og oppførsel som ikke er ukjente for noen. Hvem har vel ikke justert litt på egne holdninger og meninger som ung og forelsket. Hvem har vel ikke tenkt at det går seg nok til, vi trenger bare tid til å justere oss til hverandre. Hvem har vel ikke følt at dette, akkurat dette, er den store kjærligheten, og den skal jeg holde på til Dovre faller. Men hvor går grensen mellom å naturlig tilpasse seg hverandre til å ende opp i et sykelig makt/underdanig forhold? For å intensivere historien har Høyer valgt å fortelle historien fra den unge kvinnens synspunkt i en retrospektiv førstepersons du/jeg form. Dette forfattertekniske grepet gjør at vi glimtvis og steg for steg får bakgrunnen til hvorfor situasjonen er som den er i nåtid. Det spesielle er at det i all hovedsak er Sebastians fortid som blir avdekket på denne måten, og som leser ser vi allerede tidlig tegnene på avvikende adferd som den unge kvinnen på det aktuelle tidspunktet ikke så eller valgte å overse.

I starten av boka vet vi ikke hva som er skjedd. Vi kjenner faktisk ikke nåtidens situasjon. Det eneste vi blir fortalt er at den unge kvinnen kommer hjem til leiligheten for å finne dobbeltsengen deres ute på plenen, ferdig oppredd. Og selv om vi ikke vet om dette er et humoristisk innslag fra hennes kjærestes side så aner vi allerede i ordvalget at noe skurrer, det ligger noe mørkt i kulissene som Høyer akkurat klarer å pirke såvidt borti, men som man ikke forstår hva er før etterhvert. Dette gjør forfatterene gjennom hele boka. Det er ulidelig irriterende. Ulidelig frustrerende. Og vannvittig dyktig gjort! Det er over ei uke siden jeg leste boka ferdig, men ennå kan jeg ikke legge den fra meg i hodet. Jeg ser for meg denne syke fiskesnøreringen som vokser seg verkende inn i fingeren på den unge kvinnen, og dette finner hun seg i uten å kny, hun bare ser på det som et positivt tegn på kjærlighetsforholdet. Han blir en del av henne. Jeg ser for meg den manipulerende Sebastian, både overfor kvinnen selv, men også overfor hennes mor og hennes venninner hvor sistnevnte selvfølgelig er imponert over både at han er såpass mange år eldre enn dem (fem er mange når man knapt er tjue) og er så ufattelig kunnskapsrik på tilsynelatende alle områder. Og jeg ser tittelen på boka, Unnskyld. En tittel som gjør meg vitterlig forbannet, fordi etter alt som har skjedd, etter alt hva Sebastian har gjort og fortiet, så unnskylder den unge kvinnen fremdeles at hun ikke kunne ofret seg mer og hjulpet ham bedre.

Dyktig gjort, Høyer - dyktig gjort! Anbefales!

Kilde: Egen ebok
Utgitt: 2014
Forlag: Tiden
Sideantall: 245
ISBN: 9788210053986
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

Jeg fisker heller selv jeg, med fiskesnøret der det skal være - på fluestanga!
Lakselv, Finnmark

.

mandag 16. mars 2015

Eventyrlig 1001-bok: "King Solomons Mines" av H. Rider Haggard

Eventyrtid på ebokhyllami - eller, kanskje jeg snart bør endre navn på bloggen min til e- og lydbokhyllami? Her fråtses det nemlig i lydbøker for tiden, og sist ut er den første, engelske boka hvor handlingen er lagt til Afrika. King Solomons Mines regnes nemlig for å være eventyrromanen som introduserte sjangeren "tapte verdener" - lost worlds. Haggard skrev boka som et resultat av et tapt fem-skillings veddemål med sin bror. Broren påstod nemlig at Haggard ikke kunne skrive en roman som var halvparten så god som Treasure Island,  nettopp utgitt av R.L. Stevenson. Haggard tok veddemålet, skrev boka på noen pinlig få uker, men fordi King Solomons Mines var noe helt fullstendig nytt så ble boka avslått av det ene forlaget etter det andre. Det tok mer enn seks måneder for å få boka utgitt, men da den først kom i trykken så ble den årets bestselger. Det eneste problemet var å få trykket opp nok kopier, til stor ergrelse for alle dem som hadde refusert manuskriptet. Gjett hvem som lo hele veien til banken!

Boka handler om Allan Quatermain, en hvit eventyrer og jeger basert i Durban i det som nå er Sør-Afrika. Allan blir kontaktet av aristokraten Sir Henry Curtis og hans venn kaptein Good. De søker nemlig hans hjelp til å finne Sir Henry bror, som sist ble sett på reise nordover inn i det uutforskede innlandet på søken etter de sagnomsuste kong Salomos miner. Det viser seg at Quatermain har et mystisk kart som angivelig skal føre til gruvene, men Allan selv har aldri tidligere tatt dette det på alvor. Nå når han forstår at kartet kan benyttes i søken etter Sir Henry Curtis' sønn så blir han enig i å lede en ekspedisjon i retur for en andel av skatten dersom den finnes, eventuelt et skolestipend for sin sønn dersom han blir drept underveis. Quatermain har lite håp om at de vil returnere i live, men tenker som så at han har overlevd de fleste menneskene i sitt eget jegeryrke, så hvorfor skulle han ikke overleve denne utfordringen også? I tillegg til Sir Henry, kaptain Good og Quatermain så blir også Umbopa med på turen - en mystisk innfødt som virker både mer kongelig, kjekk og veltalende enn de fleste bærerne av hans klasse. Umbopa er spesielt keen på å være med på reisen innover i det ukjente Sør-Afrika. Hvorfor? Ja det kan du jo lure på!

Turen går ikke uten strabaser, og ekspedisjonen blir utfordret av både skadeskutte elefanter, mangel på mat, mangel på vann og ekstrem varme i ørkenen på vei mot sitt ukjente bestemmelsessted. De overlever imidlertid "mirakuløst" enhver utfordring og ankommer til slutt Kukuanaland og de innfødte der. De innfødte er imidlertid ikke så primitive som man skulle tro. De har både organiserte krigere og et velfungerende samfunn, og ekspedisjonen kan også forstår dem siden de snakker en eldgammel zulu-dialekt. Ikke uten utfordringer unngår Quatermain, Sir Henry, kaptein Good og Umbopa å bli drept og befinner seg til slutt sammen med den eldgamle heksa og trollkvinnen Gagool på vei mot kong Salomos miner. Jeg tror jeg stopper her for ikke å spoile hele historien for dem som ikke har lest den. Jeg nøyer meg bare med å si, at dette er en skikkelig røverhistorie som jeg absolutt forstår slo beina unna de fleste bøker utgitt på denne tiden. Dette er 1800-tallets Indiana Jones!

H. Rider Haggard
Bildekilde: erzine.com
King Solomons Mines ble utgitt i 1885, altså i Victoria-tidens England. Dette var kolonimaktene og eventyrernes tid hvor rikdom og sikring av handelsruter samt vekst av det engelske imperiet stod øverst på ønskelisten. En av de berømte uttalelsene til historikeren Sir John Seely (1883) sier om britenes holdning til ekspansjonen av det britiske imperiet: "...we seem, as it were, to have conquered and peopled half the world in a fit of absence of mind...". Fordi vi kan, så gjør vi det. Uten hensyn til de okkuperte territorienes språk, kultur og levesett. Med dette i bakhodet så syns jeg likevel Haggard er mindre rasistisk om jeg sammenlikner ham med Joseph Conrad i Heart of Darkness. I Conrad's bok har ingen av de innfødte fått et navn. De nevnes bare som villmenn uten impulskontroll som handelsmannen Kurtz kapper hodet av og plasserer på gjerdestolpene til skrekk og advarsel. Hos Haggard finner vi - ja, barbariske tendenser, og ekspedisjonens selverklærte gentlemenn setter seg høyt hevet over afrikanerne, men vi blir også presentert den andre siden av de innfødte. Forfatteren portretterer nemlig enkelte av dem både som helter og heltinner og viser forbausende respekt for deres kultur og deres levesett gitt tiden denne boka ble skrevet. Haggard lar til og med en gryende kjærlighet blomstre mellom kaptein Good og den innfødte kvinnen Foulata, selv om han lar henne dø før ekspedisjonen vender nesa hjemover. Ikke overdrevent mange fordommer å spore egentlig, og det var faktisk en befrielse. Ok, så trodde både Quartermaine, Sir Henry og Good at kukuanahøvdingen møtte dem med en apekatt på ryggen, noe som viste seg å være den akk så kvinnelige heksa Gagool, men det var kanskje ikke så merkelig...

Dette ble en overraskende lytteopplevelse. Ikke fordi jeg ikke forventet at boka var god, jeg visste sånn grovt sett hva jeg gikk til. Overraskelsen lå nemlig i hvor UTROLIG BRA innleseren av denne versjonen var. Han tok den afrikaans-engelske dialekten så fantastisk på kornet at det var en fryd, og leste den fortellende teksten med en skikkelig upper class English som var en fryd for øret og passet særdeles godt til gentlemennene Quartermaine, kaptein Good og Sir Henry. Toppen på kransekaka var imidlertid portretteringen av heksa Gagool. Den stemmen der kunne gi frysninger til hvem som helst! Særdeles og veldig bra! Nå er jeg ikke den med mest erfaring når det gjelder lydbøker og innleserstemmer, men jeg vil påstå at dette definitivt er den største lytteopplevelsen jeg noen gang har hatt av ei bok - uansett innhold. Anbefales som lydbok. Også i e- og papirform selvfølgelig. Disse klassikerne svarer svært så ofte til forventningene. Også denne. Have fun!

...og takk til Line som tipset meg om denne boka i egen omtale - ei som jeg hadde notert bak øret...engang... -)

Kilde: Storytel
Forlag: Blackstone Audio
Utgitt: 2009
Varighet: 8t 32min
Innleser: Stefan Rudnicki
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads


En annen vandrer - Blue Wander, av Joan Baron

.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...